Kategoriarkiv: Dagens rant

Ordtak, leifsnakk og generelle interesser i et ekteskap.

Jeg elsker ordtak! Ordspill synes jeg kan være det morsomste i verden. (Brukt litt sarkastisk, men lell) Det norske språket fascinerer meg veldig. I stadig endring og mange flotte dialekter, men; jeg må si jeg kan være en av de idiotene som retter på deg innimellom. Litt sånn besserwisser -fysak som korrigerer ord og setninger, brukt på feil måte, eller kanskje bare ikke korrekt brukt.

Karma ville jo da selvsagt at jeg skulle møte ordtakkongen over alle. Min kjære ektemann Jarle klarer ALDRI  å verken si et ordtak riktig eller å bruke det i riktig sammenheng. Dette er jo selvsagt overhode ikke til hinder for han å bruke det på daglig basis!

Dette er faktisk reelle eksempler:

«Har du sett nyhetene? Da desse politikarane holde på med no…nei her e da ugler i salaten kånemor!»

«Ja du sku sett han, han dreit seg skikkelig ut. Der tråkka han seg godt på leggen!»

» Hm da e nåke mystisk på gong her, nei her lukta da mus i mosen  ja!» ( En av mine personlige favoritter).

Han har faktisk og fått for seg at bønder ikke roper: Komma kydna! Eller kom no kyra!Han har stått på andre siden av et gjerde for kyr og hylt: Koooooodna kydna! Ikke helt sikker på hva kodna kyr er, men ser for meg en skurtresker e.l og slike maskiner bør i min verden holdes langt borte fra kyr.

skurtresker

Skurtresker….

ku

Ku…

Ku vil nok helst ikke inn i den der, men kjenner jeg Jarle rett er vi vel ikke helt ferdig med den diskusjonen enda.

Og der folk flest innimellom stopper opp for å lukte på rosene, mener min kjære  mann at det av og til er viktig å stoppe opp å snuse på dagen.  Kanskje bare en litt mer vidløftig bruk av ordtaket?

Forøvrig er ting i hans verden klinisk umulig i stedet for klin umulig, så det er muligens enda vanskeligere å ikke blande ordtak også.

Nå tenker kanskje du at han her er ikke mye med? Men det er vel det som er det største problemet, gutten er i tillegg til en ordtakslakter også over gjennomsnittlig skarp, så en kan faktisk etter en lengre diskusjon finne seg selv, lett samtykkende og nikkende til hvorfor ordtaket burde vært slik han sier det i stedet.

Jeg burde jo egentlig ikke bry meg om det i hele tatt, men av en eller annen grunn er det vannvittig irriterende at det kommer ut så hårreisende galt, på en annen side er som regel dette en vanlig samtale hos oss:

Jarle: «Vil du vær med å sjå landskampen i fotball?»

Anette: «Koffor da?»

Jarle: «For da e landskamp! Den e viktig!»

Anette: » Bah! Fotball ekje viktig, verden e heilt lik i måro uansett kem så vinne!»

Når jeg tenker meg om så er vel ikke akkurat dette å støtte sin kjæres interesser heller da.

make-love

Nå kan vel ikke akkurat jeg skryte på meg å ha en ufattelig spennende interesse i språk, jeg er vel ikke akkurat noe adrenalinjunkie, så jeg forventer ikke akkurat at Jarle skal hoppe av glede hver gang jeg holder en tale om nye ord eller ser på Petter Schjervens programmer med ave i blikket. På samme tid: fotball kan til tider og i svært begrensede doser være litt underholdende, men jeg finner det i lengden ufattelig trivielt og monotont. (Jeg ødelegger sikkert noen vennskap med den siste kommentaren, men slik er det nå en gang.)

Så hvordan holder du et ekteskap gående en livstid da? To mennesker som i sine kloke hoder finner ut at de skal leve sammen resten av livet, eller iallfall 10-15 år skal man tro ekteskapsstatistikkene. Det burde vel være en eller annen form for oppskrift på å kunne leve sammen uten at jeg ender opp med en ordbok oppi rattata, eller TVen får akutt blyforgiftning etter X antall timer med fotball, håndball, motorsport, boksing og sjakk.

Kanskje vi rett og slett må ha toleranse når vi ikke deler interessene. Pøs på med en god dose kjærleik og humor så er en langt på vei.

Heldigvis er vi like glad i en god diskusjon også, tenker dette holder oss gående en stund, det samt at min elskede mann har lært seg å slutte med ordtakene når blodåra kommer frem i panna mi og øyenfargen går fra kjærlig grønn til beksvart. Som Jarle selv ville sagt det:

«Du bør ikkje kødda med bjørnen før skinnet e skutt!»

kjaerlighet

 

 

 

Bygdedyret og dyr på bygda.

Aaaaaaah bygdedyret…… Dyret vi elsker å hate og hater at vi elsker. Det er vel i utgangspunktet få ting som ikke er sagt om skapningen allerede, men for de som ikke vet hva jeg snakker om:

Bygdedyr (criticus infernalis) finnes i Norge spredt rundt omkring, men en av de største flokkene finnes i Kvinnherad kommune. Kolonien i Kvinnherad synes å være påvirket av den eneste kjente urbane bygdedyrflokk (criticus urbanum) nærmeste oss Stord. Bygdedyr biter!

I Kvinnherad finnes også et betydelig innslag av den sjeldnere arten criticus synsus infernalis -Typisk for denne sorten bygdedyr er deres skepsis til oppegående mennesker. Når bygdedyr kommer i kontakt med oppegående personer inntar de forsvarsposisjon.

Bygdedyr skremmes ikke av fornuft, men har ved flere anledninger vist at de forakter den. Underarten, -criticus synus infernalis, – som er overrepresentert i Kvinnherad har derfor innført synsing som erstatning for fornuft i for eksempel saksbehandling.

Bygdedyr har interne maktkamper hvor de forsvarer sitt revir. Det verste et bygdedyr kan komme ut for er å bli forbigått eller oversett. Da undergraves bygdedyrets maktposisjon og det står i fare for å miste ansikt. Et bygdedyr som har tapt ansikt må vente til et nytt gror ut igjen. Dette kan ta tid da det er posisjon og hevdelse som avgjør grotiden. Bygdedyr husker godt!
Hvordan, hvor og når bygdedyr forplanter seg er det lovforbud mot å offentliggjøre. (Men har tydelige paralleller til narsissisme) I de senere år, har bygdedyret vist seg å ha boplasser og oppholdsplasser i flere deler av landet.

Bygdedyrets klanmedlemmer er ikke lette å komme innpå, men de kommer innsmigrende lett innpå deg. Tilnærmingen går i 3 faser: Idealisering, devaluering og forkastning. Kjente momenter av sjalusifabrikkering (setter mennesker opp mot hverandre), tåkelegging av informasjon og latterliggjøring av offeret er vanlig. Offeret kalles gjerne inn på teppet uten agenda. Dersom onsdag passer for deg, velger Bygdedyret alltid 2 dager før. Bygdedyr mangler empati!

Et hvert forsøk på å utradere eller drepe et bygdedyr, fører til at det går i skjul, for så å komme tilbake når du minst venter det.  Bygdedyret mener at alle andre tar feil mens bygdedyret alltid har rett.Det er villig til å gå over lik for å ødelegge enkelpersoner som har satt seg opp mot bygdedyrsloven.

Bygdedyret opptrer gjerne i flokk, og har en egen evne til å spre frykt blant sine medlemmer. Dette gjøres ved å statuere eksempler, utlevere utro tjenere og sverte dem i offentlighet. Aviser brukes gjerne til det formålet. Når medlemmene ser hvordan naboen behandles, skapes frykt og bygdedyret har oppnådd hensikten.

Bygdedyret.jpg

 

Fritt, delvis gjengitt og noe omskrevet fra www.ikkepedia.no

Bygdedyret har uten tvil et fotfeste her på bygda, og vokser tydeligvis årlig. Jeg hører så mye rart om mennesker her omkring at noe av det lar seg umulig gjennomføre, for ikke å snakke om at selv den miste ting kan som regel vokse seg fra en fjær til to helårsdyner, en boblejakke og et årsforbruk av fastelavns-pynt.

Image result for gossip monster

Bilde fra blindgossip.com

Ja for sånn opererer bygdedyret.  Det har en tendens til å snike seg inn, spesielt hos litt mindre intelligente individ når de kjeder seg. For hva er ikke mer underholdende en å se andre vakumhoder få et enda mer sjokkert uttrykk enn det de vanligvis går rundt med?

Det underligste av alt er at det synes ikke være nødvendig at det er hold i disse ryktene, for hvem bryr seg om det ødelegger både forhold og familier. Nei, jakten på sensasjoner er det absolutt viktigste her i livet. Da kan vi sitte der da og velte oss i vår egen selvrettferdighet, mens vi dytter enda en kjeks i nebbet for å klare å svelge den sure kaffen og den enda surere kjedsomheten. Bøye oss lett over bordet, mens vi nærmest hvisker standardfrasen: «Ja, du må ikke si det til noen, men»: for å så  lire av oss dømmende kommentarer og ville historier om naboen eller bekjente, samtidig som vi nikker samtykkende over den felles besluttingen om at vi er mye bedre mennesker.

sladder-2

Tekst fra nett. Ukjent.

Jeg tror nok de fleste som bor på bygda kan kjenne seg igjen i dette, kanskje de som bor i byer og vanker i rette kretser kan kjenne det på kroppen og innimellom. Så da kommer jo det uunngåelige spørsmålet…..  Hvorfor i all verden har vi et så underlig behov? Sitte å snakke stygt om andre mennesker som vi kanskje ikke en gang kjenner.

Men nå er det ikke bare negativt å bo på bygda da. Vi blir iallefall lagt merke til.

 

Image result for rykter

Det finnes en teori i sosiologien at sladder er et instrument flokkdyr bruker for å hevde sin plass over andre. Vi har et behov for tilhørighet og å bli sett. Da rakkes det ofte ned på andre for å hevde sin egen posisjon i flokken.  Dette høres banalt ut og helt på dyrisk nivå, men vi er jo faktisk bare dyr vi også, selv om vi til tider er tenkende vesner,

Og siden vi da er tenkende, vil jeg komme med en oppfordring:

Vær snille med hverandre. Ikke spre sladder om det er aldri så sant eller usant. Selv om du vet om noe eller tror du vet om noe, så gir ikke det deg rett til å sladre til andre om det. Inspirasjonen til dette innlegget kommer fra flere venner av meg som har opplevd å få fryktelige rykter spredd om seg selv og/eller familien, noen av de har ført til at ting spinner helt ut av kontroll og både familier, forhold og annet får seg en alvorlig knekk, helt uten grunn. Bare fordi noen kjeder seg og blir se og hør in persona. Kanskje det beste er å la andre leve sitt liv, feie for egen dør og lurer vi på noe, ja da er det faktisk bare å spørre den som blir snakka om, så få vi som regel svar.

Image result for kjærlighet

 

 

 

 

 

 

 

Livet med hund.

Ja, det måtte jo komme et innlegg om vesleguten min og. Eller kvalpen som han og går for, noe som kan virke underlig på enkelte siden han er en Rottweiler på noen og 50 kg. Men det er nå en gang sånn at prinsesse Mina (dattera mi) synes det er et helt ok navn og da blir det ofte sånn.

En ting alle som vurderer å skaffe seg hund bør vite:

DU

img_0029

KAN

img_1815

ALDRI

img_1821

MER

img_1676

VÆRE

img_1125

ALEINE!

Det er faktisk bare å ta rennefart og drite i.  Å si at disse dyrene er flokkdyr er årtusenets underdrivelse! Om du ønsker en lojal, pålitelig venn som elsker deg over alt på jord, så er dette definitivt dyret for deg. Snille, elskverdige nussebasser som alltid er glad for å se deg.

Men dette er jo bare Hollywood-filtersiden av saken. Jeg skjønte jo fort at det å få seg hund, var litt som å ta i hus en noe ufin toåring, med bipolare tendenser og hoggtenner. De første årene svinger humøret som en pensjonistfest på sherrysmaking og du må bare henge med i dansen ellers tar knotten fort over både hus og heim.

Pottetreninga gikk forsåvidt over all forventning. Gutten er nokså fisefin og driter ikke der han spiser for å si det sånn, men apropos det:

En ting er å alltid måtte følge han ut for å drite, det følger på en måte med i jobbeskrivelsen, men det er ikke nok for et flokkdyr. Neida, han skal være med når jeg gjør mitt fornødne og! Få han ikke lov til det legger han seg ned med snuten kliss i dassdøra, klynker og tar dype snusedrag for å finne ut hva i all verden jeg driver med der inne helt aleine?!

Å ta for seg «kontorarbeidet» er jo noe de fleste liker å gjøre i fred. Det blir jo ikke akkurat en mer behagelig opplevelse, når det høres ut som du har en 50 år gammel pervo med kols hengende på utsida av badedøra.

Så, når du endelig kommer ut igjen da, etter en «så som så» opplevelse, ja da er han der vet du, klar som et påskeegg til å få med seg neste opplevelse. Hva kan vi finne på sammen nå da?

Som regel varierer ynglingsleken mellom å:

-Gå i beina på matmor når «vi» har henda full i klesvask…..

-Gå i beina på matmor «vi» skal legge på plass varer…..

-Gå i beina på matmor «vi» støvsuger……

Jeg kunne fortsatt, men jeg antar dere tar tegninga.

For de siste, snart 4 åra har det vært vi.  En hoppende, dansende ball av glede, slev og ekstrem ueleganse som skal være med på absolutt alt. Om det seg være å gå en tur, sette på en klesvask eller å ta på seg sokker, for du kan banne på at en undersøkende hundesnute SKAL ned i den sokken  før den kommer på plass der den skal være.

Og dette er jo som regel bare før kl rekker å vippe 11 på formiddagen. Gutten har jo personlighet som kan få både Trump og Putin til å revurdere forhandlinger. Er det noe han er veldig god til, så er det å bli fornærma. Han blir så fornærma, han har til og med funnet seg en furtekrok. Så skulle du være så uheldig å le av han eller ikke gi han resten av en skinkebit, ja da finner du han der. Bratt i nakken som en nyutdanna lege og med en tirade av selvbekreftende snøft. En slags evigvarende trassalder og sjølrettferdighet som kan få selv den mest ihuga republikaner til å bli grønn av misunnelse.

I det minste er han ei god vaktbikkje da:

shiro

Men nå skal det sies: det er utrolig masse kos med en sånn knabb. Det er ingen tvil om at ungene har en ufattelig lojal, snill og ikke minst tålmodig bestevenn i han her. Rottweileren har nok i stor grad fått et ufortjent rykte med sin lunefullhet, og i gale hender kan det gå riktig ille med en slik hund, det kan jeg gjerne være den første til å innrømme. Likevel, vil du ha en god familiehund,du har tid og kunnskap til å oppdra den riktig og gir den masse kjærlighet, da har du en fryktløs beskytter og en evig trofast venn.

img_1281

En superhelt/Vulcan kan for eksempel trenge en side kick.  Shiro er ikke vanskelig å be!

img_1447

Eller kanskje man bare trenger noen å kose seg og le sammen med. Han er aldri langt unna for det heller.

For å være litt seriøs også da. En hund er ikke en leke, eller noe du skaffer deg for den er så søt som liten.                                                               En hund er en del av familien og et stort ansvar å ta på seg. Det er ikke bare den som er der for deg. Du skal og være der for den. Vofsen din trenger mosjon, riktig kost, trening , kos og stell.                Du skal kunne være der om den blir syk og trenger flokken sin.

Du skal beskytte den, ta vare på den og elske den like mye som han eller hun elsker deg. For en hund blir slik du tar vare på den og viser den. Gir du hunden din slag og spark blir den aggressiv. Får hunden din derimot aldri oppleve annet er kjærlige eiere vil den ikke vite annet og dermed bli en kjærlig hund.

img_0163

Man trenger ikke slutte å sitte på fanget selv om man blir tyngre en matmor.

Så en liten notis til slutt. Ta vare på bissevofsene der ute. Gi de kjærlighet, godhet og omtanke, for du kan være sikker på at det er det din vofs føler for deg!

img_0093img_1844

 

Ja bloggen da…..

Som ingen har fått med seg så starta jeg da blogg i februar. Full av glede og iver over å endelig kunne dele alle mine fanastiske meninger med dere! (fanastisk: sterk til tide fanatisk, samt fantastisk mening). Det tok bare bittelitt tid før jeg faktisk skrev noe på den.

Først, ja jeg skriver på bokmål, de som kjenner meg vet at jeg i utgangspunktet er større fan av Ivar Aasen enn en gjennomsnittlig vestkantjentegjeng på sukker og Kardashianmaraton , men siden alle jeg kjenner som bruker nynorsk forstår bokmål like godt, tok opportunisten i meg overtaket.

Som alle andre oppmerksomhetssyke bloggere der ute vet jeg da godt at den generelle østlending og andre bokmålsforkjempere, er rask til å gripe etter vievannet om en nynorsk tekst skulle innvadere skjøre øyner og sarte sjeler.  Og siden bloggen bare må ut der i verden, finner selv den mest grisgrendte bygdataus en løsning på det.

Så siden vi har fått det ut av verden. Hvorfor blogge da? Vel, jeg er jo et ikke helt ukjent individ, av til tider sterke meninger og siden jeg for tiden er for syk til å plage folk med dem face to face, ja da får vi heller åle oss sakte inn på nettet.  Jeg har over lengre tid sittet på nett, som en huggorm i gresset. Observert, lest og fundert. Som regel har dette resultert i heller lange og frustrerte innlegg på facebook. Av og til faktisk frustrert nok til at det kommer dikt! Eller, rim iallfall. Så da tenker jeg: Blogg! Ja så lurt, da må man om ikke annet igjennom litt mer styr en å skrive så fingrene verker og fråden står for å få sin mening kjappest mulig ut på nett.

Dessuten kjeder jeg meg en hel del, min kjære mann jobber på sjøen og det begrenser seg hvor mange vettuge diskusjoner man kan ha med en tre år gammel Rottweiler, med attitude. Gutten er grei han altså, men dette er som regel trynet på han etter to timer med kommunepolitisk monolog fra matmor.

img_1956

Og jeg kan vel egentlig ikke si så mye på det, men resultatet av dette blir jo nødvendigvis at jeg så til de grader går å suller rundt og har lange samtaler med meg selv. Noe jeg forøvrig og har begynt å gjøre i full offentlighet og. Heldigvis for meg er hands free inne på butikken blitt mer normalisert. Det klarer seg med de mengdene rare blikk jeg allerede mottar når helgehandelen skal gjøres sammen med skybert. Så om ikke Kvinnherad vil ønske sin nye bygdetulling velkommen så tenker jeg at blogg er en fin-fin løsning for å få ventilert litt , for man kan rett og slett bli litt rar av å gå for lenge hjemme å trø har jeg merka.

img_0477

Så velkommen til bloggen min; Verden i følge Anette! Håper det faller i smak!